Jeg opplever at flere jeg snakker med som coach mangler noen verktøy for å legge ting bak seg, for å setter punktum og å gå videre. Å be om tilgivelse og å tilgi kan være et slikt verktøy.
Det er ikke så vanlig å snakke om, men for noen år siden var nettopp dette tema da jeg snakket med en kollega; når skal jeg si unnskyld, sorry, eller be om tilgivelse. Han hadde aldri tenkt at det var en forskjell, men det mener jeg at det er.
Å be om tilgivelse gjør jeg når jeg vet jeg gjorde noe dumt. Og det som er rett er å innrømme det ovenfor den som ble skadelidende på grunn av dette. Det er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på selvinnsikt og mot når jeg innrømmer feil og tar ansvar for min del.
Er det lett? Nei.. Men det letteste er ikke alltid det beste.
Ingen av oss er perfekte, og i mine og dine relasjoner kan vi stadig gjøre noe som sårer. Det er normalt tenker jeg. Problemene dukker opp når jeg ikke setter punktum etter alle disse kranglene og konfliktene. Jeg ender opp med å dra det med meg videre. I neste omgang kommer alle de gamle historiene rasende tilbake i tillegg til det som er nytt. Det blir etterhvert mange historier på en gang.
Å tilgi er ikke det samme som å si at «det var greit», eller at man har tillit til den andre. Tillit er noe annet, det må fortjenes.
Men det er å sette punktum for det som skjedde og legge det bak seg. For begge to. Kanskje trenger man også å snakke sammen om det som skjedde, for tilgivelse er ingen trylleformel.
Tilgivelse er et av mange verktøy som jeg likevel tror er smart å ha med seg i verktøykassen sin. For det er et valg, ikke en følelse, og derfor kan man velge å bruke det. Kan det fortsatt være vondt det som skjedde.
Joda, det kan det. Men jeg har gitt meg selv det beste utgangspunkt for å komme videre, uten bitterhet.
Å velge å sette punktum, legge ting bak seg; Slippe å dra alt med seg videre. Høres ikke det godt ut?!
Jeg tror det er mulig.
Legg igjen en kommentar