For noen dager siden da jeg var innom Gravdal for å ta en kaffe traff jeg er kamerat. Etter hvert kom vi til å snakke om bloggen min. Han brukte å lese det jeg la ut, og han likte det. Men så kom det et men..; «Men det er litt ubehagelig å lese bloggen din da..».

Ubehagelig?!

Jeg har ikke vært klar over at det kan være ubehagelig for deg og andre å lese bloggen min. Utfordrende kanskje? At du får noe å tenke på, ja. Men ikke ubehagelig. Det har jeg ikke vært klar over.

Men jo, jeg er enig med min kamerat. Det er litt ubehagelig å bli stilt de spørsmålene som stilles i bloggen. Spørsmål om hva du savner, hva du lengter etter, hva du ønsker skulle vært på plass i livet.
Kanskje er det spørsmål du unngår en vanlig dag, nettopp fordi du litt konfrontert med de tingene i livet som ikke er slik du skulle ønske.

Jeg lurer likevel på hvorfor er det så vanskelig for oss å si at vi lengter etter noe?
Er det fordi vi helst vil at livet skal se perfekt ut, for det ser ut som at alle andre har alt på stell. Det er jo ikke sånn! Alle lengter vi etter noe eller noen. Alle har vi noen savn. Forskjellige ting, selvfølgelig. Men det ligger jo i oss alle mennesker.

Å oppleve at en drøm går i oppfyllelse, at du kan si at «nå har jeg det jeg savnet og lengtet etter i livet mitt», det oppnår du bare ved først å identifisere hva du nettopp mangler, savner eller lengter etter; hva du vil ha på plass i livet ditt. Det første ubehagelige steget er jo å kjenne på det, å innrømme at det er noe jeg vil ha.

Det er fantastisk å sitte sammen med kunder som er i ferd med å nå sitt mål; at hun er blitt trygg på seg selv, sitter med rak rygg med et smil om munnen. Hele henne stråler liksom! Da synes jeg at jeg har verdens beste jobb! Jeg får lov å være med på den prosessen; fra savn – til trygghet, oppnåelse av drømmen hennes, at hun har tatt grep og landet med begge beina.

Noen vinner i lotto, noen har kanskje flaks. Men for de fleste av oss, må vi jobbe litt for å oppnå disse drømmene våre, åpne øynene for lengslene, slik at vi kan ta et skritt i riktig retning.
Da er du på vei mot målet. Det starter med å ta et skritt.
Og det første vi må gjøre er å tørre å kjenne på det ubehagelige spørsmålet.

Beklager, det ble ikke så behagelig…
Men jeg tror vi kommer lenger ved å være ærlige med oss selv enn å prøve å late som.

Ha en fin helg!

-din coach, Ann-Helen.